Jeg syntes det var morsomt å jobbe med digitale fortellinger in kontrast med de vanlige norsk stilene på skolen. Det er en ny kreativ måte å fortelle en historie på, hvor det er lettere å følge med i historien og gjør det mer utfordrende og spennende. Å kombinere musikk, stemme og binde det sammen med de rette bildene er ikke alltid like enkelt.
Vår gruppe jobbet med å lage en trist, men også rørende historie bygget på vennskap. Når man må uttrykke dette gjennom bilder hvor alt skal klaffe med volum på musikk og stemme, og få frem budskapet på den rette måten krever det nøyaktighet og planlegging. Vi fordelte oppgavene mellom gruppemedlemmene for å slippe å måtte møtes for å jobbe sammen, som fungerte ganske bra. Den største utfordringen var nok å få historien til å henge sammen, og justere volumet på sangen riktig i forhold til stemmene.
På photostory-programmet hørtes dette veldig bra ut, men det viste seg, under fremføringen at sangen overdøvet stemmen som var det største problemet under innspillingen.
Standarden på samtlige av fortellingene i klassen var høyt så derfor er det vanskelig å plukke ut en bestemt favoritt, men jeg syntes det var morsomt at en av fortellingene handlet om virkelige personer i klassen, med mye dirkete kommentarer gjorde den mer livlig.
Gjennom denne oppgaven har jeg lært mye om kanskje en av fremtidens forteller metoder, og hvor forskjellig det går an og fremføre de!.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar